Denne kvelden blir det dikt og spennende musikalske innslag ved Stein Westgaard på fiolin, og Sune Eggen fra Death metal-bandet Claymords på gitar.
Det har gått seks år siden forrige diktsamlinga Nav og natt, ei diktsamling som i HA’s anmeldelse ble framhevet som ”et høydepunkt i et forfatterskap som framstår både som typisk og helt sentralt i hedmarkslyrikken.”
Nå foreligger Frank Eriksens niende diktsamling Dunkel slekt. Denne gangen er det på Oplandske Bokforlag han gir ut boka. Samlinga begynner med at han setter punktum. Hvor skal han da gå videre? ”Jo, i språket selvfølgelig,” sier han,”i språket jeg har dyrket i jordsmonnet jeg ble født til.” Som poet er Frank Eriksen det han kaller ”stedstro”. Metaforene henter han fortsatt fra plassen han kom fra. ”Det var jo der jeg ble lyriker, ble sanger, ble individuell,” sier han, ”det er i dette universet jeg beveger meg. Det ville jeg ha gjort samme hvor jeg bodde på kloden.”
I Dunkel slekt har han en serie med portretter, ikke minst av menn han føler seg i slekt med. Han har modeller for alle portrettene. ”Men jeg dikter fram skikkelser som har allmenn gyldighet,” sier han. Det er lange melankolske drag gjennom boka. ”Poesien min liker seg der,” sier Frank Eriksen, ”poesien er ikke mørkredd.” Han ble i vår utfordret av en Death metal-gruppe til å lese dikt under konserter sammen med dem. Han tok utfordringen og har opptrådt med gruppen flere ganger. De to siste diktene i boka springer ut av dette samarbeidet. Disse folka har han også ”inkludert i slekta mi”, som han sier det.
Omslagsbildet til Dunkel slekt har grafiker Jon Olav Helle gjort, en billedkunstner som Eriksen har samarbeidet med i over 20 år. Helles bilde av et tuntre som går over i et dunkelt slektsgalleri, bærer samme navn som boktittelen.
HD skriver i omtalen sin av diktsamlinga: ”Vemodig frukt fra familietreet”.