Och rosor i ett sprucket krus är ändå alltid rosor...

Gustaf Fröding, svensk skald (1860-1911)

"Men strunt är strunt och snus är snus,
om ock i gyllene dosor,
och rosor i ett sprucket krus
är ändå alltid rosor".

Gustaf Fröding


150 år siden hans fødsel 2010
100 år etter hans død 2011 


Foto: Å tenne lys på gravene til avdøde slektninger er en gammel katolsk skikk. Fordi kirken oppfattet tradisjonen som et utslag av "ukristelig katolisisme", døde praksisen ut etter reformasjonen. I mellomkrigstiden dukker lystradisjonen opp igjen, og i dag er det  heldigvis ingen som lar seg opprøre av lystenning på gravlunden.



001



Gravlunden, julenatt

 

I kveld skinner det i de dødes hus.

 

På alle andre kvelder

ligger gravene

mørke og truende i månelyset.

En vandringsmann

tør knapt styre sine skritt mot lunden.

Men i aften lyser det i titusener av lykter

foran inngangene der de døde bor.

I kveld holder også de døde høytid for Herren.

 

Kan hende husker de at blod ble strøket

på dørstokkene

den gang mektige Jahve

fridde Israels barn fra slaveriet.

Kan hende har han steget ned på kirkegården

og nu banker på de hvite portene.

 

Også vi har en vi elsker

blant de døde.

Møysommelig stavrer vi oppover den lange vei

til kirkeporten med våre fakler.

 

Men på høyden blir vi stående i undring:

For se! Som en by ved nattetid lyser det i gravene.

Og portene er åpne – de snetunge kranser står i brann.

Så har han vært her og holdt høytid med de døde.

– Og stjernene speiler seg i sneen

på den nakne jord.


”Former fra drømmen og speilet”, Odin 1983, av forfatter, gjendikter og oversetter Geir Uthaug (1950 - ). Samlingen var hans debut som lyriker.

Illustratør er billedkunstneren Jørleif Uthaug (1911-1990), Geir Uthaugs far, som i dag inntar sin rettmessige plass i norsk kunsthistorie blant de aller betydeligste kunstnerne etter andre verdenskrig. Vi ønsker lykke til med Jørleif Uthaugs 100-års jubileum 2011!

Anbefaler Uthaugs delikate og innholdsrike hjemmeside hvor du også finner interessant lesning om hans fars virke som maler, tegner, skulptør og monumental kunstner.

http://www.uthaug.net

http://www.youtube.com/watch?v=F-eYc7X7bkM

Foto: Bengt Berg, svensk forfatter, dikter og politiker. Født i Torsby i Värmland 1946.

Etter studier ved flere svenske universiteter har han virket som forfatter siden midten av 1970-tallet. Berg har utgitt et 30-talls bøker, mest poesi, og mange i samarbeid med forskjellige billedkunstnere. På 1970- og 80-tallet var han en av redaktørene for tidsskriftet og forlaget Rallarros. Sammen med Gun-Britt Karlsson driver han Heidruns Bok- & Bildcafé og et forlag med samme navn. Foretaket startet i Fensbol i Torsby kommune i 1990.

http://www.heidruns.se


002


Ett Nytt År

 

Ett nytt år kommer sällan ensamt,

i släptåg hänger alla de föregående

dagarna, som snäckor trädda

på ett snöre av vind, fyllda av

bortglömda sjömansvisor

 

Ett nytt år är datumstämplat och försett

med årsringens sigill; efter några månader

kan man köpa det nyss nya årets almanacka

till halva priset

 

Ett nytt år förser oss med ögonbindel

för att vi skall försonas med gnistregnet

från nyårsraketerna som försöker överträffa Karlavagnen,

medan champagneklirret alltmer låter som

någons hemväg över nattgammal is

 

Ett nytt år gör oss till vuxna på nytt,

precis som julen nyss gjorde oss till barn

– på nytt. (Skillnaden är att barnen ser

sin längtan tillfälligt gå i uppfyllelse medan

vi vuxna ser till att de levande

ljusen inte brinner ända ner)

 

Ett nytt år som får oss att hoppas att det

som vi inte vill skall hända, inte skall hända,

att det nya årets morgnar skall vara

lika skinande nya som oliverna innan de landat

i Quattro Stagioni-ugnen

 

Ett nytt år som vi redan vet en hel del om,

som att oförmodade leenden kommer att dyka upp

i gatuvimlet, att idiotiska omkörningar kommer

att äga rum, att vårdagjämningen, att den blomstertid,

att strax åter dags för dubbdäcken

 

Ett nytt år att stiga in i, för att där mötas

av den alltid lika aktuella frågan:

Vad är det som hindrar dig från att bli lycklig?

 

 

Bengt Berg


Foto: Henrik Wergeland portrettert av O. F. Knudsen 1842. Det eneste portrettet som virkelig lignet Henrik, i følge hans søster Camilla.


003

 

Prolog til Henrik Wergeland

Forfattet og framført av Geir Uthaug under festforestillingen i "Panorama", Eidsvoll 17. juni 2008.

 

Henrik Wergeland ---

 

Hva rommer ikke et navn

Vadmel eller den grønne fløyelsfrakken -

brillene -

de blanke klodene som sendte så skarpe signaler.

De må ha vært bifokale.

Gjennom halve glasset

så du den norske virkeligheten

med glass og flasker, stortingsmenn og bønder.

En almue broget som en sommerengs flora.

 

Gjennom den andre

skuet du stjernetåker

galakser og Stella,

den planetariske solsikken

som trakk deg til seg

lik en kjøttetende plante.

Og dog lot deg vokse

til stjernesfærene selv.

Inntil den virkelige Stella, din sjels utvalgte

kunne ta imot deg roende over Bjørvika en junidag.

Ja, gjennom halvdelen av de bifokale

skuet du Stella

Himmelbruden

og forunderlige fjerne sekler.

 

Hvem var du, Henrik?

En fremmed gjest, en farverik fugl som et øyeblikk landet

for å pusse sine glinsende fjær?

 

Du kalte deg –

Sifil Sifadda

hentet ned fra Ossinas keltiske kvad

lik Cuchulins vognhester

til den norske engfloras sommer.

Siful

Alfen i sjelens skyggeside

mante du frem

i den glødende snadden

under en kveldsøkt på sofaen;

boltrende, leende hoppende

med en hær av gobeliner etter seg

som et lattermildt snogfølge.

Siful,

den andre siden av ditt ansikt,

så likt, bare trekkene ørlite granne forskjellig,

noe ved øyekroken, et lite drag om munnen,

en måte å stille seg opp på – med en fot frem,

den andre i hvilestilling,

parat likevel

til som den arabiske ånd å fly i luften

som maromorskyer gjennom den blankpussede åpningen,

lampen fra Arabia

som ligner en glødende glo i natten,

men om dagen en flagrende sommerfugl.

 

Siful, Sifadda turbankledde Sifrahedin

en refleks av tankens lek,

med de balstyrige ordene,

sinnets lek med den gjenstridige virkeligheten.

 

Du var

Henriks genius i omplantet jord,

men din sjels halvbror var ekte.

Vi setter vår lit til Henrik,

han kunne mane deg tilbake i flasken med en ed,

den slumrende halvbevisstheten du kom fra

og slynge deg som bue

over det veldige øde.

 

Du trakk etter deg et spekter av harlekinfager som et stjernskudd,

Ved stranden satt Henrik lyttende til evighetens dønnninger,

Han syntes det lød som hjerteslag.

Det var hans gjerningers bauta

smykket med eføy, lik frihetsalteret i Eidsvoll.

 

På 17. maivollen går han

mens flaggene smeller om ham og lyser

lik bjerkeallens jublende junifaner.

 

Du kom til dine egne,

men tok vi imot deg

på annen måte

enn ved raljering og kasteskyts?

En kramsfugl er godt.

Det skal frese i gryten.

Du forbløffet oss alle

ved din evne til forvandling,

Snart en råbukk, lokkende blink, så en brusende svane

som slo seg til i eterens ø ved Skagastølstinden

der luften er tynn og synene klarere enn her.

Dalen nedenunder lå i mørke under tordenvær,

men ensomheten er rolig,

selv om vingeslag

får bergmassene til å beve.

nissefolk og nihilitter til å krype

ut av sine berghuler.

 

Du la ikke torpedo under Arken, men du seilte den –

like til skumhvite Ararat når vannflommen dekket landene.

På Kaukasus, ditt hjemlige Skreia

så du det tindre i småhytter i dalen,

men du visste

det var bål som flammet over Europa

fra julirevolusjonens triumferende kanonader.

 

Prokuratorer og flyvende smedestumper

bet ikke på deg, Henrik.

Du steg som en fugl føniks

over Zobolams måpende ansikt

med ditt himmelepos i hendene!

 

Det var den hymne du sang

til en sovende menneskeslekt

du likevel hadde tro på!

Sannhet, Frihet og Kjærlighet er fremdeles ditt budskap –

et bål som brenner uten i evighet å kunne slukne.

 

For din kraft var ilden.

Du tilhørte ikke de sedimentære bergarter.

Du var den eruptive, vulkanen i utbrudd,

dine ord, alltid dampende.

 

I en sommerengs flora –

med nelliker og levkøyer

sang du for barn under bringebærhekkens sølvhvite blade.

Men de du tok med deg i berget

var forstenede voksne eddikdrikkere!

Å ja ,som en rottefanger fra Hamlin

fant du tonene på den magiske fløyten

og berget åpnet seg, viste til skattene innenfor.

De glofargede edelstenene sved forstilte på fingrene,

men de barnlige frydet seg,

badet seg

i ditt mangfolds kaskader.

 

Som en trollmann

åpnet du ordenes magiske kisten.

Ord som verden fremdeles forakter –

men du stilte dem opp som kjempende armeer og lekende dansere.

 

Etter din reise fra skapelsens dag

gjennom jorderikets sekler

til Messias’ visjoner om menneskesjelens forløsning –

trådte du ut i verden

med en penn til kamp for de svake.

Med en sang om din leppe

hyllet du almuen, den vanlige mann og kvinne;

favnet du barna, den nye engfloras blomster.

 

De gamle jøder du så i Paris

kom til deg i drømme.

Fortalte deg om stinkende paragrafer,

som lik skadedyr tæret på Grunnloven.

Du sporet Veslebrunen

mot sentralmaktene;

Din ridderkappe grønn som skogen i Eidsvollstraktene;

Din Robin-hette var

en ny himmel for en gammel pakt.

 

Ja, jødene slapp du inn i riket.

Rachels blod, et diadem av rubiner.

I takknemlighet smykket de din skjeggprydede byste

med en orientalsk baldakin.

 

Du er bekken!

Vårbekken, som sildrer

frem og vasker stenene hvite,

beskuet av små engler med svalens vinger.

Du er kilden som strømmer fra ukjent sted –

brøyter seg frem gjennom muldjord,

og springer jublende gjennom den norske sommeren.

 

I dine fossefall skimrer regnbuene!

Svalene flyr over engene!

Himlene åpner seg!

poesien strømmer gjennom dine årer som en elv av toner.

Lik Pans fløytespill

lød det i skogene ved Mjøsa –

eller lik Orfevs lyre,

Orfevs, som ligner Henrik,

og ekstatisk vender hodet mot lyshimmelen:

Han synger så Naturen må lytte!

 

Sjamanen sendte din geist over landegrensene,

svevende over templer og minerater;

Arabias ørken, Brasils dampende urskog

og til Norge, hvis gran

overskygget katedralen –

mens du sto ved relingen, drømmende.

Men kun for et øyeblikk,

så ånden kunne samle erfaringer av en annen orden

og vendte tilbake til ditt bryst,

slik ravnene vendte tilbake til all-faderen Odin.

 

I verdenstreet gresset dine glinsende kyr,

din kjærlighetsevne

brer seg som frodigste løvverk.

 

I toppen av Yggdrasil speider ørnen,

ditt skarpslepne genius som berører krystallhimmelen med vingespissene,

med en hjerne som bibliotekene i Aleksandria.

 

Din Rattatask, Siful, farer som budet imellom

fra Ørnen til flammende Nidhogg, hvis støv du forgyller.

 

Yggdrasils ask slår grenene ut så de favner sol og måne

stjerne-heliotroper og månemalviar.

der himmelblomster vokser

med en gyldenlakks hukommelse.


 

Boka”Jørleif Uthaug : robust, praktglad, primitiv, raffinert”, Dreyer 1981, ble utgitt i anledning Uthaugs 70-årsdag. Forfattet av Øistein Parmann. Fotoet av billedkunstneren er tatt av Morten Krogvold.



004


Ad Astra

Til en billedkunstner av Geir Uthaug 

Du valgte ikke den brede vei,
den korteste avstand mellom to punkter.
Du krevde motstand
og fikk den.
Bohem og sjarmør
i en verden av fristelser
leste du Walt Whitman, Dylan Thomas
med feberrus i blodet.

Sjømann, eskapist
ville lære livet å kjenne.
Den brennende heten i Abbadan
på dekket av Bianca.
Siden tok du med deg gatebildenes fysiognomi inn i dine bilder
hvor streken, magien som skiller kontinentene ved sitt nærvær,
streken, som får hav til å strømme frem
og det tørre land til å komme til syne
med dalsøkk og fjelltopper, hete og isbreer.
Streken, som trekker grensen, som ikke skjuler men gjør synlig
- hvor fikk du evnen fra? – risset biter av tidens strøm
inn i fikserbildets åpenhet,
mystikk som får glemte sekunder av evighet
til å fødes til nytt liv.

Blyanten hvilte i din hånd,
lett, behendig, mer enn et redskap,
en anatomsikk del, slik sverdet er en forlengelse av soldatens arm,
slik meiselen hviler i stenhuggerens hånd,
slik skogsarbeideren svinger øksen i harmoni med omgivelsene.
Bildene strømmet uavbrutt til deg og fra deg i skiftende former,
en virvel av nyanser, linjer, en strøm av tegn
du i skarpe riss gjorde synlige som helleristninger.
Kvinnen, den evige kvinnen, fanget du inn i din poesis psyke –
lys og mørk, et drømmebilde, tegnet henne om og om igjen,
hvilende i avslappet positur, i eggende lek og dans,
beskyttende med barn ved sin side, barn som leker på stranden,
omgitt av sjø og kretsende fugler.
Kvinnen og tyren
Kraften mot matadorens dødbringende eleganse.
Urbildet fra grottene i altamira,
Europa og oksen, i svart strek mot hvitt,
lik sorte grener mot himmelen,
siden gylden og mørk i kobber som fanger solstråler
fra sivilisasjonens morgendemring.

Men lenge før du søkte til halogenflammen
som skar ut sorte jernformer, skapte nye fabelvesener, gamle virkeligheter,
Lenge før din jernalder vek for en riddertid av kyskt metall,
møtested for fjerne verdener
samlet i fortids og fremtids strålepunkt,
ble verden fanget inn av din strek,
Bautastenene for sinnbilder, veien som tegner sitt riss,
avgrenser det skapte mot kaos.
Hvor fikk du formsansen fra?
Hva var hemmeligheten ved ditt lekende alvor?

Så ofte satt jeg der i rommet,
så på deg ved ildstedet, dine trekk, dine øyne
som var litt skjeve i forhold til hverandre,
ditt smil i det hvitgrå skjegget når du var åpen,
Og ikke brant av syner, ikke sang ved arbeidsbordet,
ikke tok imot kreftene ved innpustning.
Når du pustet ut var det ild i rommet
og skulpturer våknet til liv, jern fikk rytme, bevegelse, ånde.

Jeg sto en gang i overlyssalen,
så ut over et landskap av futuristiske urformer.
Det var ingen mennesker der da,
bare jeg og jern og blankt metall og store hvite flater som isbreer.
Da hørte jeg det, først svakt, en vag tone
så sterkere, som stemmegaffelen når den klinger,
og formene sendte sine signaler til hverandre gjennom rommet,
slik stjernene kommuniser, slik kloder gjenomstrømmes av musikk,
og vinner sine tapte sjeler tilbake.
Et mektig orkester tok over, ikke øresus, men noe dypere
og sansbart, ikke fattbart, for formene var av kaldt jern,
upåvirkelige av vårt minespill, hinsides våre ønsker
om å få materien til å underkaste seg.

Men jernet sang, og skulpturene dirret, og rommet, selve rommet
klang med i fantasmen, den dypt paranormale opplevelse
av tid og rom og krefter samlet til et brennpunkt.
Jeg skjønte da at du hadde klart å bende jernets vilje
under din, og gi molekylene frihet til å bryte vilkårlighetens lov
for renset, rene være kreftenes katalysator
som formidler den intense virksomhet de fromme kaller kunst,
som profesjoner ikke akter på og aldri ser, og ikke hører
slik jeg står og hører suset nå i intensitet av blanke flater, kurver,
harmoniens dype samspill med meg selv når jeg er åpen.

Den kraften hadde du, og derfor var du kunstner.
Ikke en av dem som smykker seg med tittelen
som noe de har fortjent, en fantastisk sum penger
Fra et lotteri, ikke en fjærbusk, en konkarde i hatten
En silkevest, et PR trick, en media-kjendis verdens plattheter.

Du var og ble deg selv, på avstand til sirkuset
sto du opptatt av ditt eget:
Hvordan løse jeg problemet med bølgens vinkel?
Hvordan skal kvinnen holdes oppe i fritt svev?
Som en kjentmann som vurderer avstanden til en fjellkam,
eller håndverkeren som tar overblikk over sitt arbeid; enkelt, praktisk uforstilt.
og likevel noe annet, noe som har med din strek å gjøre, formes frie lek
på et papir, hvor nye grenser trekkes opp, blir født,
og nye verdener bygges uavbrutt
og vokser frem i drømmer og i våkenhet.

Fargene, en verden hinsides billedflaten,
oker, rustent fiolett, ultramarin, ishavsgrønt.
Du brukte farger som en indianer, jeg husker wigwamen du laget,
Sitting Bulls fjærpryd i barneselskapet, indianere i lek
over sidene i et julehefte manet frem med din forfinede arbeidsneve
med en tatovert soloppgang, grove riss på naken hud.

Plakatfargene fra barndommen. Rad på rad med spennende Alakglass,
fryktinngytende, forførende som alkymistens krukker,
for så i kaskader av fosforisert kraft å lyse som Nordlyset
på en dyp himmel, men ikke borte, nei, tatt frem igjen,
fylte lerreter i bakgården, en båt på vei til nord-England,
malerier i fyrrig lek med svart jern, farger i mose og lyng,
fra en sommerengs flora, fra tundraens isøde,
den dunkle selvlysende verden av anemone og korall,
akvareller i tåke, regn, regnvåte ark, farger som fløt som tårer,
speilet stemninger av tungsinn som bygget seg opp
bak ditt smil, bak furene i din hvelvede panne.

Så mange bilder, stadig nye bilder, hvirvlende, skiftene
som i det uregjerlige kaleidoskop og likevel
hver av dem frosset fast til en flik av tid,
splittede sekunder av udelelig evighet.
Hva begrep vi av det som satte konstellasjonene i bevegelse,
som fikk deg til å vende ryggen til det normale liv,
rutiner, trygghet, for å skape? Ta imot impulsene,
sende dem videre, fortettet, men i din egen form,
din bestemmelses uttrykk, og derved
litt etter litt gi ut deler av deg selv,
inntil målet var fylt, primstavmerket nådd.



Foto: Sherko Bekes (1940- ), Sulaymania, kalles ofte for sorgen og motstandens dikter, og er blant de mest kjente kurdiske poetene internasjonalt. Begynte å skrive dikt på slutten av femtitallet som resulterte i hans første publiserte diktsamling i 1968. Bekes’ aktive engasjement i kurdernes frihetskamp danner bakteppet for tekstene. Siden 1987 har Sherko Bekes vært bosatt i Stockholm på grunn av forfølgelse av det irakiske regimet. Hans far, Faiq Bekes, er Kurdistans største skald gjennom tidene.
 

005

Seeds by Sherko Bekes

 

We were millions

we were old trees

newly growing plants

and seeds. 

From the helmet of Ankara

they came at dawn

they uprooted us

they took us away

far away.

On the way the heads of

many old trees drooped

many new plants died in the cold

many seeds were trampled under foot

lost and forgotten.

We grew thin like the summer river

we diminished like flocks of birds

towards the time of autumn

we diminished to mere thousands. 

We had seeds

carried back by the wind

they reached the thirsty mountains again.

They hid inside rock clefts

the first rain

the second rain

the third rain

they grew again.

Now again we are a forest

we are millions

we are seeds 

plants

and old trees

the old helmet died!

And now you the new helmet

Why have you put the head of the spear

under your chin?

Can you finish us off? 

But I know

and you know

as long as there is a seed

for the rain and the wind

this forest will never end ?

 


006 


Statue by Sherko Bekes

 

The day will come

When all the lamps in this world

will rebel

and refuse to light up anymore,

because ever since they have existed

their eyes have been shining

above the heads of thousands of statues

in this world,

but not a single statue

has been erected

for Edison.

 

007

Stormtide by Sherko Bekes

 

The tide said to the fisherman:

There are many reasons

why my waves are in a rage.

The most important is

that I am for the freedom of the fish

and against

the net

Karrig jord og skog - alltid skog og slit...

Foto: "Vintersol og taage", ca. 1900 av fotograf og professor i zoologi Robert Collett (1842-1913) - sønn av Camilla Collet og jurist/litteraturkritiker Peter Jonas Collett.


Og bakom suser skogene... 

"Kanskje er det noe med skogen og den inspirasjon denne storheten i skaperverket gir folket her. Men også en annen slags storhet, den som vokser ut fra dikterhånd og fra små kår. Karrig jord og skog - alltid skog og slit. Men likevel livsgleden og livskraften, i de ofte enkle, men tankevekkende ord."

Sigbjørn Johnsen



Mi hembygds trakt av Vidar Sandbeck

På trykk i Østlendingen 21.12.51

 

 

Snø og snø

så langt du ser

mot åser og mot lier.

Kvitt i nord og kvitt i sø'

og kvitt på begge si'er.

Skogen min

står snøtung nå,

i vintervind.

 

Slag i slag

frå dag tel dag

kjem mjuke snømainnfjoner.

Dett i dett datt lag på lag

mot visne sammarsvoner.

Ferske spor

i silkesnø

på frøsen jord.

 

Vintersokk

om bergj og nut,

om barndoms låge stuer.

Gran og furu, sten og stokk

fekk kvite kyseluer.

Vinterpels

om alle hém

tel julekvelds!

 

Lengsels-syn

mot hembygds trakt -

Når jul'kveldsdagen bikker

seg åt bak frøstsvidd buskebryn.

D'er mest som lykka tikker

seg vemodsblidt

og stille inn

i hjerte mitt.

 

 

Hans Børli (1918-1989) tegnet av avistegneren Oddmund Mikkelsen (1949 - ) ca. 1985.




Å bli gjort til dikter av Hans Børli


'Skogen gjorde ham til dikter'

har velmenende journalister

skrivi i avisene

om vesle meg.

Jo da -

Det hendte jeg satt på en stubbe

i tjue - tredve minusgrader

og knurpet i meg klaka kaku

mens tankene spikket valhendt

på knoklete verseliner

inni hue på meg.

Og jeg kan forsikre dere om at

det var en fanken så hardvølin måte

å bli gjort til dikter på!