Av og til skulle vi tenkje over kor merkjeleg det er...

Portrett av Oda Bhar tegnet av Tegnestift.



...av og til skulle vi stanse opp og tenke over hvilket under ordene er både i tale og skrift, sier Inge Eidsvåg. En av dem som gjorde det var Tarjei Vesaas (1897-1970):

"Aldri kan ein halde opp å hylle den som laga det skrivne ordet - boka, bladet, brevet. Frå si øy har nokon skrive eitkvart. Dei slår bru til neste øy, og atter frå øy til øy. Det kjem sendande, og ligg der som ein død ting. Men menneskje har lært å tyde det. Under eit menneskjeauga får det liv. Det kan røre og opprøre og skape om. Det kan stige opp av papiret som lyn og eksplosjonar - som blømande kirsebærtré. Av og til skulle vi tenkje over kor merkjeleg det er." .....



Jeg strekker ordene mine fram til deg
For nå er vi inne i fellesskapet, du og jeg
Her inne i ordenes rom, kan vi ta hverandre i hendene
Tankene våre kan puste på hverandre
Vi kan gå noen runder sammen
danse med hverandre i ordene
Ordene er vinduer og lufteluker og kjellernedganger 
og trapper til nye måter å tenke på
Nye måter å oppleve verden på
Veier og stier inn i kjente eller ukjente områder
Du kan forandre verden rundt deg med ordene
Trykke på følelsene
Få andre til å le eller gråte eller begynne å tenke
Det er bare å ta ordene i hendene, i munnen
Jeg kan støtte deg, bekrefte deg, si jeg elsker deg
Vi kan bli venner midt inne i ordene
som flyr og flakser mellom oss - bestevenner
Eller ta avstand fra deg, trakke ned på deg
Få deg til å gråte eller krangle
Avslutte relasjonene mellom oss
Disse mektige ordene
Farlige ordene
Ordene som kan få oss til å forstå hverandre
Bli venner, ta avstand, bli uvenner
Skape nærhet og vennskap
Sympati eller mobbe, skade og såre
Ødelegge et liv for alltid
Ett eneste treffende ord er nok
Jeg kan bygge opp fiendebilder med ordene mine
Overbevise deg
Fiender er slemme
Ord
Sammenligninger og følelses-styrende formuleringer
Etablere frykt i samfunnet
Aviser, radio og TV forteller farlige eventyr
som flytter inn i livene våre
Farlige ord gjør oss redde, sinte og slemme
Manipulerer, undergraver, forandrer holdninger
Men ord kan også åpne øynene, ørene og tankene
Gi oss nye måter å tenke på
Nye ideer, forandre oss, forandre samfunnet
Peke på ting, stille spørsmål, gjøre oss bevisste
Se urettferdighet og problemer
Pirre og engasjere
Ordene kan gjøre hverdagen rikere
Gi oss historier, beskrivelser og karakterer
Gjøre livet interessant og meningsfullt å leve
Gjøre oss til mennesker
Hjelpe oss til å kommunisere, planlegge
 Beskrive verden
Ord er noe av det fineste vi har
Vi kan gjøre fantastiske ting med ord
Skrive dikt, sanger, filmmanus,
 viktige artikler og foredrag
Med ord kan vi oppdage verden
Nye assosiasjoner, ordbilder og sammenligninger
Ny vinkel, ny beskrivelse
Oppdage og oppleve
Bli kjent med hele kroppen
Være mer tilstede i sansene våre
Ord er makt som gir oss et friskere og skarpere blikk
Åpner opp for nyopplevelser
 Er magi  
 
Kan utrette små og store mirakler
Kan forbedre livskvalitet
Bearbeide sorg og behandle lammelser
Åpne opp lukkede dører i samfunnet
Eller bare komme av seg selv
Trillende, logrende, hoppende, springende
Ord er lek
 Minner 
Fantasireiser
 En brille

Gjennom denne brillen
 Kan vi se oss selv og menneskene rundt oss bedre
Være mer bevisst tilstede i verden



Utklipp satt sammen av Kultursalongen.
Kilde: P2-akademiets radioforedraget "Språket stuper kråke i gresset"
av Gro Dahle. Anbefaler å lytte til foredraget i sin helhet!

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/283417 - 30.08.2007


”Ikke alle har sans for poesi, som kjent. Iallfall er det de færreste som våger å vedkjenne seg en slik sans, og ulykkelig få er det som bent frem kjøper og leser diktsamlinger. Allikevel vil jeg påstå at alle mennesker er født med et poetisk organ, like reelt som øret og øyet, nesen og tungen. Hos mange kan det poetiske organ være forkalket i årenes løp; det kan være sløvet av oppdragelse og skolegang, forherdet av et mekanisk liv, ødelagt av mangel på bruk. Men det er medfødt hos alle. Det er ikke noen anatomisk tilfeldighet at vårt indre øre av form kan minne om en harpe. Selv en ustemt harpe er et edelt musikkinstrument.”

André Bjerke fra Versekunsten: Rim og rytme, 1980 (2000) s. 11


”Den dagen jeg finner ut hva poesi er, er det ingen vits i å lage poesi mer” sa Olav H. Hauge til NRK i 1975. I samme kanal to år senere, avslører lyrikeren Hans Børli at ”han itte veit hå poesi er”, men at han skriver ut fra en dyp instinktiv trang til å holde fast bildet av seg selv som tenkende individ midt i en anonym tilværelse. Skrivingen blir altså en måte å holde seg selv fast på, et ønske om å finne en reddende form som kan binde menneskenes indre kaos av tanker, følelser og drifter. I etterkant framstår diktene hans som et resultat av eget liv på jorda. Og det er nettopp bekreftelsen av livet poesi handler om: Øyeblikkets nærvær, en følelse vi våger å kjenne på, en tanke, et sanseinntrykk, en assosiasjon eller en god metafor som kan ta tak i tilvante forestillinger og utløse nye tanker og uventet innsikt. Poesi er en måte å gi tilværelsen mening på, og fordi det dypest sett handler om menneskelig eksistens, berører den på en spesiell måte. Dessuten kan poesi være et nyttig verktøy for bearbeidelse av opplevelser og en kanal for kommunikasjon.

Poesien søker stadig nye veier. Alltid åpen, ettertenksom, lyttende, reflekterende, men også spørrende, provoserende, brysom og irriterende. Frikoblet fra hverdagens trivialiteter og vanetenkning har den til hensikt å opprette en helhetlig sinnstilstand uten å skille følelser og intellekt. Å sprenge nye grenser ligger i dens natur. Derfor er poesien både uforutsigbar og mangfoldig, og lar seg slett ikke generalisere. Ei heller poeter eller lesere. Og det er det som fascinerer Kultursalongen! 


"...Det finnes politiske krefter som, med "folk flest" som alibi, vil at kulturen skal underlegges markedskreftene i enda større grad enn hva den er i dag, som et hvilket som helst annet kommersielt produkt. Dette vil innebære at det i første rekke vil være døgnfluene, det kortsiktige og det gjennomsnittelige som får livets rett. Men kunst og litteratur skal bidra til å flytte grenser, om nødvendig ved å provosere. Og på sitt beste vil den også være skapt for framtida. Det som fortjener å kalles kunst springer ut fra opphavsmannen/kvinnens egen erfaring, samtidig som det sier noe om de vilkårene vi alle lever under. Det er et middel til opplevelse og selvforståelse og blitt til ut fra nødvendighet, ikke ut fra spekulativ beregning eller markedsanalyser. Ideelt sett skal formidlingen av kunst og litteratur verken være styrt av markedet eller av politikere og byråkrater, men av kunstnerne og forfatterne selv. De skrivende fortsetter å jobbe, på ulike nivåer og med ulike siktemål."

Sakset fra Hedmarkforfatter'n nr. 2, 2009 ført i penn av redaktøren Terje Amundsen